Filosofi som yogapraksis

Her er ukens spørsmål: Hva er egentlig hensikten med å studere filosofi? Er ikke yoga basert på praksis?

Ett av de aller mest berømte sitatene til ashtangayogaens moderne guru, Pattabhi Jois, er: ”Yoga er 99% praksis og 1% teori”. Derfor er det et godt spørsmål om hvor stor plass filosofien skal og bør ha i en yogapraksis. For den ene prosenten kan vel ikke være så viktig?!

Det de fleste av oss i Vesten ikke er klar over, er at yogafilosofien definerer filosofistudier som en praksis i yoga. Filosofistudier inkluderes i ”svadhyaya”, som betyr selvstudier, eller studier av Selvet, og inngår som en av de 5 niyamas som igjen er en av de åtte lemmene i ashtanga yoga som Patanjali beskriver i Yoga Sutras.

Her i Vesten har yoga blitt mer eller mindre synonymt med asana praksis. Men asana praksis er bare en av flere praktiske metoder som springer ut av den tradisjonen som yoga er. Ashtanga yoga, som betyr ”åtte lemmer”, består av yama, niyama, asana, pranayama, pratyahara, dharana, dhyana og samadhi. Her inngår asana, eller det som de fleste av oss kjenner som yogapraksis, som tredje punkt. Det vil si at asana praksisen kun er en brøkdel av yoga når vi ser på yoga i forhold til sitt fulle potensiale som praksis. Vil det ikke være interessant å vite hva de øvrige typene praksis i yoga er? Eller hva som er progresjonen i praksisen i dette systemet? Og vil det ikke være relevant å kjenne til hvilket tankesystem denne praksisen springer ut av; den praksisen som vi tilbringer så mange timer med å utføre?

I vår vestlige kultur er det vanlig å klassifisere filosofistudier som et akademisk fag. I Østen, derimot, har de beholdt den opprinnelige intensjonen om at filosofi først og fremst er et personlig anliggende. Filosofien stiller spørsmål som ”Hvem er jeg?”, ”Hva er meningen med livet mitt?” og ”Hva er den beste måten å være i verden på?”. Dette er dypt personlige spørsmål som berører oss alle, enten vi velger å diskutere dem som akademiske teorier eller ei. Også i Østen er filosofi et akademisk fag, men de holder likevel fast ved at filosofiens hensikt ikke kan oppfylles hvis den forblir teori. Først og fremst skal filosofien leves og oppleves.

Yogafilosofi som praksis, slik det er beskrevet i filosofien, omfatter studier av tekster som beskriver selverkjennelse. Filosofien, og spesielt yogafilosofien, er ment å benyttes som en personlig bevisstgjøringsprosess. Og fordi filosofien først og fremst er ment å være en personlig erfaring, er det utviklet mange ulike praktiske metoder for å integrere filosofien i livet. Det er derfor vi har disse ulike typene av praksis; som blant annet yogaposisjoner, pusteøvelser og meditasjonsteknikker. Det er ikke for at vi skal bli ”flinke” i metodene. Meningen er at vi ved hjelp av disse øvelsene, gjennom personlige opplevelser, skal kunne erfare det som filosofien beskriver. Metodene er utviklet for at de skal gi oss en innsikt i livet; hvordan vi kan forme vår opplevelse av å ”være i verden”.

Filosofi kan enkelt sies å være kartet som beskriver terrenget. Slik sett er filosofien til hjelp i praksisen fordi den forteller oss hvor vi er i øyeblikket og i hvilken retning vi bør bevege oss for at det skal være gunstig for progresjonen av praksisen vår. Filosofien leder oss på rett vei og forteller også om hva vi kan forvente å møte på veien av hindringer eller evt tegn på at vi går riktig vei.

Men erfaringsmessig har filosofistudier flere effekter enn dette.

Filosofistudier gir en innsikt i nye perspektiver. Virkeligheten er en subjektiv opplevelse for hver enkelt av oss. Mest av alt blir den formet av sinnet vårt; mønstrene i sinnet, som kalles samskaras i filosofien. Det er sinnet som utfører tolkningen av de sanseinntrykkene vi mottar og som gir dem mening for oss. For sanseinntrykkene vi mottar gjennom de fem sansene våre, de er jo nøytrale. Det er sinnet vårt som, både bevisst og ubevisst, filtrerer og tolker disse signalene inn i den meningsbærende sammenhengen som vi kaller virkeligheten. Det betyr at sinnet vårt med sine mønstre av ideer, holdninger og meninger, er som briller vi betrakter virkeligheten gjennom. Og brillene former vårt perspektiv på det vi ser. For oss fremtrer det som sannhet.

Filosofien er en metode til å prøve ulike brilleglass for å betrakte hvordan virkeligheten da ser ut. Det er en metode for helt bevisst å utfordre vårt eget perspektiv på virkeligheten og å stille spørsmål ved det vi selv oppfatter som sannheter; altså de ideene og grunnholdningene som former virkelighetsoppfatningen vår. Det vi opplever når vi aktivt prøver ut ulike perspektiver på virkeligheten, eller liksom prøver ulike brilleglass, er at vi gir oss selv muligheten til å komme nærmere et potensiale til å se virkeligheten uten briller. Sannhet kan sies å være virkeligheten sett uten konsepter eller ”briller”, på samme måte som Patanjali definerer tilstanden av yoga som ”chitta vritti nirodhah”. Et sinn som opplever virkeligheten uten å tilføre den noe gjennom ”sitt eget innhold” av konsepter eller ideer, ser på opplevelsene uten ”briller”, og ser derfor klart.

Men for å nærme oss et slikt perspektivløst perspektiv, hjelper det å innse at flere ulike perspektiver kan være riktige. I en dualistisk virkelighet opplever vi dette gjerne som et paradoks, men det er en øvelse i å innse den dualistiske virkelighetens begrensning i å fremstille ”sannheten” i ett eneste perspektiv. Så filosofien som øvelse, er en øvelse for sinnet som gjør oss i stand til å se våre egne mønstre i form av ideer og meninger. I tillegg er det en øvelse for egoet i den forstand at vi øver oss på å gi slipp på det perspektivet som oppleves som ”mitt”, og som er så selvfølgelig for meg.

Sannhet som et absolutt prinsipp ligger hinsides den dualistiske virkelighet; det tilhører en transcendert virkelighet som selv er absolutt. Værensopplevelsen er betinget i Selvet, som er dette evige og uforanderlige prinsippet, kalt purusha i yogafilosofien. Dette er en sannhet som kun kan oppleves. I den grad vi prøver å forklare hva denne sannheten er, begrenser vi oss til språket og til intellektet som er karakterisert av sin dualistiske natur. Det er grunnen til at Selvet i filosofien så ofte beskrives negerende; det fødes ikke, det dør ikke, det forandrer seg ikke og det kan ikke sanses med sansene. Likevel er vår væren og vår væresopplevelse betinget i dets eksistens.

Veien mot denne sannheten går gjennom praksis; en praksis som også inkluderer studier av filosofi. For praksisen av yoga i vid forstand er der for at vi personlig skal kunne oppleve de prinsippene som filosofien beskriver. Praksisen vi gjør springer ut av et ønske om at filosofien ikke skal forbli teori, men skal kunne erfares av den enkelte gjennom opplevelser, nettopp katalysert av praksisen. Og disse innsiktene kultiveres lettere når vi forstår den dypere hensikten med praksisen.

Så når Pattabhi Jois sa at yoga er 99% praksis og 1% teori, hadde han helt klart rett. For filosofien var aldri ment å forbli teori. Og kjent som han var med yogafilosofien, visste Pattabhi Jois dette godt. Derfor kan vi vel anta at han faktisk mente at vi skulle studere filosofi med den samme intensjonen som vi har i all yogapraksis; å få en personlig opplevelse av yoga og en integrering av yogaens prinsipper i livet.