Veien til og gjennom Yogalærerutdannelse

Mitt første møte med yoga er faktisk snart 20 år siden. Jeg studerte religionshistorie grunnfag et semester i India. Yoga var en av mange aktiviteter vi kunne gjøre ved siden av studiene. Dessverre førte ikke dette til at jeg falt for yoga og praktiserte ivrig fram til nå.

Gjesteblogger Sigrid Odden, tidligere HiYoga Ashtanga Vinyasa Yoga tt student

Grunnen var nok yogalærerens tapre forsøk på å få oss til å slappe av. Det første hun sa var at vi ikke skulle være redde om vi slapp en fjert eller to. Deretter tok hun fram et stort flekkete laken som hun sa vi alle kunne snyte oss i, slik at vi fikk frie luftveier. Da jeg i tillegg skjønte at hun ville få oss til å stå på hodet var min skepsis mot yoga etablert i mange år framover.

Sakte men sikkert ble yoga min venn
Som barn var jeg aldri noe særlig sportslig. Siden jeg var livredd for ballen, ble jeg nesten alltid valgt som en av de siste på laget i gymtimen. På videregående hadde jeg kontinuerlig mensen for å slippe unna læreren, løpe Lars, som alltid ville ha oss til å jogge. Som du sikkert skjønner var jeg ikke spesielt opptatt av å bruke kroppen. Det eneste jeg alltid har likt er å gå fort, gjerne langt og som barn likte jeg å danse. Da jeg var rundt 25 år skjønte jeg at noe mer måtte til. Siden den gang har jeg vært medlem av treningsstudioer og trent bra i perioder.
Da jeg fikk min første datter som 29 åring var jeg gjennom et tøft svangerskap og fødsel. Jeg bestemte meg derfor for å gå på gravid yoga, da jeg ble gravid med mitt andre barn. Da oppdaget jeg til min store forbløffelse at jeg var ganske fleksibel. Fra jeg var barn har jeg likt å sitte i lotus, så mange av yogastillingene kom naturlig til meg. Jeg har siden den gang vært glad i yoga og trent denne formen. Men å integrere en stødig yogapraksis som hovedforsørger for to små barn var vanskelig. Det er ikke uten grunn at det å oppdra barn omtales som den 7. serien i Asthanga yoga. Likevel ble yoga sakte men sikkert min venn som jeg brukte til å få overskudd. En time med yoga var en time for meg selv. Et fristed som jeg kunne hente nye krefter fra.

Jeg fikk selvtillit
Da jeg bodde i en lengere periode i Cape Town i 2014, fikk jeg mulighet til å praktisere yoga fire ganger i uka på et Vinyasa flow studio. Jeg begynte å tenke at jeg kanskje var en sånn person som elsker å stå på hode og har som mål å komme meg opp i håndstående en gang. Jeg fikk selvtillit og ble kjent med kroppen min på en ny måte. Det var nok her mitt gryende ønske om å ta en yogalærerutdanning ble sådd. Men jeg følte meg ikke på noen måte verdig til dette. Årene som mamma hadde gjort meg stiv og med en gryende smerte i venstre skulderen føltes dette ganske uoverkommelig.

Tiden i smertehelvete
Da jeg kom tilbake til Norge fikk jeg en krevende lederstilling. Samtidig gikk jeg gjennom et samlivsbrudd og barna krevde all min oppmerksomhet på fritiden. Tiden til meg selv ble snevret inn på bekostning av jobb og forpliktelser. Jeg fikk likevel tid til å trene yoga to ganger i uka. Det ble imidlertid vanskelig å gjennomføre dette, etter hvert som fikk jeg mer og mer vondt i venstre skulder. Yoga ble på et tidspunkt nesten umulig. Lette yogastillinger som hunden som ser ned, gjorde intenst vondt. Jeg fikk påvist betennelse og prøvde det meste av alternativ behandling, personlig trener og medisiner, men ingen ting hjalp. Alt ble bare verre. Julen 2015, husker jeg som en ferie i et smertehelvete.

Jeg hadde ikke sovet godt på flere måneder. Med en gang jeg la meg ned verket det som tannverk i armen. Smertestillende medisiner virket ikke. 5. Januar 2016 for et år siden ble et vendepunkt for meg. Da gikk jeg til legen og fikk full sykemelding. Dette hadde jeg gjentatte ganger takket nei til. Jobben min som leder for et informasjonssenter for innvandrere ga meg innblikk i mange vanskelige liv og triste skjebner.

Høsten 2015 var i tillegg den høsten den virkelig store innvandringen til Norge eksploderte. Med min jobb i en hjelpeorganisasjon møtte jeg disse menneskene ansikt til ansikt. Jeg følte at min vonde arm ikke var noe i forhold til de virkelig store problemene i verden. Jeg var heldig og privilegert og burde holde ut. Livet mitt var fylt av ordene må, bør og skal. Legen min sendte meg til en spesialist, som konstaterte frozen shoulder i aller dårligste grad. Han sa han sjelden møtte så dårlige pasienter som meg. Så hvorfor hadde jeg kjørt meg selv så hardt? Sannheten var vel at jeg i mitt stressende liv hadde sluttet å se mulighetene i livet. Jeg hadde sluttet og ta hensyn til meg selv. Jeg husker at jeg i denne tiden leste om en kvinne som lengtet etter sammenbruddet. Alt hun ønsket seg var å kunne få ligge i en hvit sykehusseng, med hvite vegger og fredelig trær utenfor vinduet. Hun ønsket at noen kunne ta seg av henne, slik at hun kunne slippe. Sånn følte jeg meg også på det verste. Jeg hadde så mye ansvar, som tynget meg både på jobben og hjemme. Den eneste måten å slippe unna på var å bli syk. Sett i ettertid har jeg ofte tenkt at jeg nesten ønsket meg min vonde arm. Slik kunne jeg endelig få en pause, til å være meg igjen. Endelig var det noen andre som sa jeg måtte slappe av og ta hensyn, slik at jeg slapp å kreve det selv. For det hadde jeg ikke krefter til. Jeg var rett og slett utmattet.

Basia ga meg det ordet jeg trengte å høre
Denne tiden var det yoga som ble en av pålene i livet mitt. Selv om jeg ofte bare kunne ligge i barnets stilling med armene bakover, eller oppreist med knær og hender i gulvet. Yoga gjorda meg godt fysisk og ikke minst psykisk gjennom fokus på pusten.  I juni dro jeg på en yogaretreat på Ibiza og fikk stor framgang på en uke. Et ønske om å forandre livet mitt og en erkjennelse av at jeg fylte 40 i desember gjorde at jeg meldte meg på yoga teacher trainingen til Hiyoga høsten 2016. Jeg hadde ingen tid å miste! Jeg husker jeg var på informasjonsmøtet på Hiyoga på forsommeren og der spurte jeg Basia Lipska rett ut om hun trodde jeg kunne ta utdanningen til tross for mine skader, og at jeg egentlig ikke hadde så god kjennskap til Asthanga yoga. Hun sa entusiastisk ja! Og jeg bestemte meg der og da for å melde meg på.

Min reise på Ashtanga Vinyasa Yoga Teacher Trainingen
Teacher trainingen ble en intens reise med store opp og nedturer. De første ukene var veldig tøffe. Jeg følte meg nesten enda dårligere enn før. Selv om skulderen ble bedre, fikk jeg plutselig betennelse i begge knær. Jeg følte meg også veldig utilpass i lærerrollen. Jeg har i jobbsammenheng, snakket i radio og TV, på Stortinget og holdt foredrag for store forsamlinger. I yogalærerrollen følte meg helt på bar bakke igjen. Usikkerheten min kom til syne, jeg stotret og glemte ting. Ikke klarte jeg å komme opp i bro eller på hodet alene heller. Jeg følte med som en ku sluppet inn i avdelingen for gaseller, klumpete og ugrasiøs.

Alle på kurset snakket mye om at yoga ikke handler om å prestere og sammenligne, men kroppsspråk og holdningen til de andre medstudentene i begynnelsen sa meg noe annet. Jeg innser nå at vi alle følte på den samme usikkerheten. På et tidspunkt følte jeg for å kaste inn håndkle og trekke meg. Jeg skrev en epost til Basia og spurte rett ut om hun syns jeg burde utsette eksamen, men hun sa bare «Jeg syns du skal fortsette». Så jeg tenkte: hva har jeg å tape egentlig? Annet enn å skuffe meg selv om jeg ikke gjennomfører? Etter hvert ble vi studentene og lærerne bedre kjent og usikkerheten forsvant. I tillegg ble vi jo veldig mye flinkere i raskt tempo.

Studiet er det lagt opp med en stor grad av egentrening kalt Mysore praksis. Vi skulle også observere timer og være med på å justere andre under timene. Å lære Asthanga yoga så grundig som vi gjorde trinn for trinn, sammen med praksisen var gull for meg. Jeg som fra før egentlig syns det var litt kjedelig med den faste serien av asanas som Asthanga yoga er bygget opp etter, ble gjennom fordyping i studiet overbevist om hvor bra og terapeutisk denne praksisen er. Det unike med Asthanga yoga er jo at det er mye lettere å se framgangen når man gjør det samme om igjen og om igjen.

Mysore Praksis
Hver morgen sto jeg opp grytidlig og med yogamatten under armen tok banen til Majorstua. I yogasalen kom jeg etter hvert i flyt. Noen dager var lette andre dager tunge. Dagene som var tunge måtte jeg justere og modifisere. Gode dager gjorde jeg sakte, men sikkert små framskritt. I desember klarte jeg å komme inn i lotus igjen for første gang siden 20 årene! Slike ting gir mestringsfølelse og glede. Mysore er veldig hands on. Justeringen kan være korrigeringer eller en hjelp til å komme dypere inn i stillingen. Slik blir yogalæreren etter hvert godt kjent med deg og vet hva du trenger og hvordan du skal utfordres. Mysore er på mange måter det nærmeste man kommer yoga med personlig trener. Du blir kjent med deg selv og de andre i rommet som du møter hver dag. Dette gir et unikt fellesskap. I tillegg gir serien muligheten til å trene på egenhånd hvor som helst når du kan den utenat. Yoga praksisen blir et fundament i livet du kan ta med deg rundt i verden.  Asthanga yoga praksisen er lik uansett hvilket land du befinner deg i, slik kommer du hjem hvor enn du befinner deg. For meg er yoga et verktøy du kan lære å mestre på linje med mye annet. Gjør du det gjennom en teacher training, under ledelse av kyndige lærere som Basia, har du mulighet til å gå dypere inn i det enn på andre måter. Dette igjen, skaper vekstgrunnlag for videre utvikling.

Trening gir trygghet
Studiet er intensivt over 3 måneder. Underveis måtte jeg finne en måte å komme over mine barrièrer for å kunne finne meg til rette i lærerrollen. Basia oppfordret oss til å finne noen Friends, Family and Fools, til å praktisere undervisning på. Løsningen for meg ble to «»post gravide vrak av noen venninner» (deres egen ord) De hadde tid på dagtid til å trene yoga i min stue og i tillegg slapp de unna helsestudio. Jeg kunne undervise i trygge omgivelser. Etter å ha undervist dem en gang i uka en stund kjente jeg meg tryggere. Jeg følte at dette er en rolle jeg kan mestre som alt annet. Jeg fikk tro på at jeg kan formilde yoga til andre og at jeg har lært meg et verktøy som jeg kan gi videre.

Ikke minst har jeg fått etablert en stødig egenpraksis. Selv om jeg ikke mestrer alle stillingen enda har jeg fått en tro på at jeg kommer til å gjøre det. Gjennom treningen på yogamatta, blir jeg konfrontert meg selv, min dagsform, mine begrensinger og muligheter. Som en slange som vokser ut av sitt gamle skinn har jeg sakte men sikkert fått vridd meg ut av det gamle. Igjen kan jeg puste litt friere og finne tilbake til styrken og fleksibiliteten min. Det finnes ingen enkle løsninger i yoga. Det er kanskje det som gjør at jeg liker det så godt. Yoga er en helhetlig praksis. Filosofien omhandler hele livet. Praksisen gir en erfaringsbakgrunn for å forstå yogafilosofien. På et tidspunkt i livet mitt trodde jeg at jeg ikke hadde rett til å prioritere at jeg skulle ha det bra. Nå har jeg skjønt at om jeg prioriterer å ha det bra, vil jeg også ha mer å gi til andre. Det å ha en kilde å hente energi og livsglede fra er viktig. Yoga har blitt denne kilden for meg. Dette er bare begynnelsen på et livslangt prosjekt.

Sterkere både fysisk og psykisk
Yogapraksisen har gjort meg godt fysisk. Jeg har blitt slankere, strammer, sterkere og mer fleksibel. Men de psykiske endringene er det som for meg gir yogapraksisen mening. På stressmestringskurset jeg gikk på parallelt med yogalærerutdanningen lærte jeg at vi kan ha opp mot 80 tusen tanker i løpet av en dag. Den evige tankestrømmen som er i hode skaper uro og bekymringer. For meg er denne indre tankestrømmen ofte slitsom å forholde seg til. Minner om fortiden, bekymringer og tanker om fremtiden skygger for at jeg er tilstede i livet mitt her og nå. Det skaper stress som igjen forringer livskvaliteten. For meg er Asthanga yoga en aktiv meditasjon som øver meg i å stilne tankene. Gjennom bevegelse, blikkpunkt og pusten må jeg konsentrere meg. Faller jeg ut av det glemmer jeg rekkefølgen, puster feil eller mister balansen. Gjennom dyp konsentrasjon får jeg det til. Slik øver jeg meg på å leve i øyeblikket.

Den beste gaven jeg har gitt meg selv
Høsten 2016 ga jeg meg selv en gave, 200 timer teacher training i Asthanga vinyasa yoga på Hiyoga. Denne gaven fikk jeg når jeg trengte det aller mest. Det var nå jeg hadde tid og mulighet til å gjøre dette og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg var på mitt aller tyngste rent fysisk og psykisk da jeg bestemte meg for dette. For noen vil kanskje ikke et slikt utgangspunkt være det beste for å gå inn i den mest fysiske formen for yoga praksis. Men dette var det riktige tidspunktet for meg. En fordypning i yoga har vært med på å bygge meg opp igjen. Jeg har tenkt mye på når det beste tidspunktet for å ta en yogalærerutdanning vil være. Jeg tror rett og slett at det riktige tidspunktet for å ta en yogalærerutdanning er når du selv ønsker å gjøre det. Dersom svaret hadde vært at du må mestre alle stillingene i første serien før du kan ta et slikt kurs ville jeg nok sannsynligvis aldri blitt klar. Kurset har imidlertid gitt meg tro på at jeg har skapt et fundament til å komme dit en dag. En solid grunnutdanning som gjør veien videre mulig og spennende. Når jeg har fått tro på at jeg kan mestre ting som på nåværende tidspunkt er umulig, gir det tro på at livet er magisk. Den magien er det bare jeg selv som kan sørge for og det eneste som kan stoppe meg er meg selv! Ikke minst er jeg nå yogalærer. Noe jeg ikke hadde trodd var mulig for et år siden. Jeg er et levende bevis på at yoga er for alle. Dette tror jeg gir meg et troverdig utgangspunkt som formidler. På den måten håper jeg at jeg kan inspirer andre til å starte med yoga.

Les mer om HiYogas instruktørutdannelser: www.hiyoga.no/teacher-training